Tekst og foto: Eric Røkeberg
Bjørkeli-bygningen er en del av idyllen på Dikemark-området. Ord som unikt er brukt internasjonalt for å omtale det som i dag lever på nåde i den landlige idyllen.
Alt tyder på at det med tiden vil bli en stor utbygging av boliger på Dikemark sykehus. Men det er av viktig historisk verdi å la byggene få nødvendige midler for å verne om historiske skatter.
Det er i Bjørkeli-bygget på Dikemark vi finner en samling med entusiastiske ildsjeler som jobber gratis. De bruker fritiden for å holde hjulene i gang med minnene fra tiden hvor sykehuset nærmest var en selvdreven by utenfor Asker. En viktig del av dette arbeidet består i å verne om forskningen som ble gjort av Rolv Gjessing. Han er regnet som en foregangsmann internasjonalt for moderne forskning på psykiske sykdommer.
Magnaten John D. Rockefeller bidro til forskningen
Gjessings laboratorium er intakt fra hans tid og det er viktig å bevare skatten den skjuler. Til og med amerikanske den legendariske Rockefeller bidro med midler til Gjessings forskning på medisin til psykiatrisk behandling. Under hans tid ble det ikke utført kirurgiske inngrep som lobotomi, noe som var unikt for tiden. Men det stopper ikke der.
Fordi det dreier seg om langt mer enn hvite frakker og forskning. Pasientene på Dikemark fikk stor frihet til å utforske de kreative evnene sine, som har resultert i en oppsiktsvekkende samling av pasientkunst. Gjessing var i høyeste grad opptatt av kunst og en pådriver for slike aktiviteter på Dikemark.
Gjemte Munchs kunst under 2. verdenskrig
For å understreke Gjessings engasjement for kunst: De færreste kjenner til hans innsats med å gjemme Munchs kunst fra tyskerne under 2. verdenskrig. En annen historie forteller at den svært kjente kunstsamleren Stenersen henvendte seg til Dikemark rundt 30-tallet for å kjøpe kunst som pasientene hadde lagd. Det fikk han ikke.
La oss skru klokken tilbake i tid for å få en bedre forståelse for sammenhengen på Dikemark. Sykehuset åpnet i 1905, og i de kommende årene blir det bygget mange vakre bygninger på området. Etter hvert blir det et lite samfunn for behandling av pasienter. Noe som krevde store ressurser for å gå rundt. Blant disse er kjøkkenet og kantina, vaskeri, maskinverksted, snekkerverksted, garasje og ikke minst en omfattende gårdsdrift. Samlet ble Dikemark nærmest selvgående og selvforsynt, og det er lite kjent at mange av de 800 pasientene hadde sitt virke her, akkurat av praktisk art for driften.
Kunst i behandlingen
Av de cirka 800 pasientene var det kun de sykeste som ikke arbeidet, men de hadde likevel aktivitetstilbud. Blant disse var tegning og maling. Kunsthistoriske og medisinske fagmiljøer diskutert om det var mulig å stille en psykiatrisk diagnose ut fra et kunstverk. Vi vet foreløpig ikke om kunstutøvelsen blant pasientene på Dikemark ble brukt i diagnostikken, men det var i alle fall en adspredelse for pasientene. Kunstverkene taler for seg.
I ettertid må denne forskningen og det den produserte, betraktes som en skatt som må bevares. Allerede fra tidlig var det pasienter som fikk utfolde sin kreativitet på papir og lerret. På Dikemark er det bevart slik kunst fra tidlig 1900-tall og fremover.
Kunst ble sentralt
Rolv Gjessing startet som assistentlege i 1922, overlege 1924, direktør for Dikemark sykehus i perioden 1929 til 1949. Han var bereist, og det er grunn til å anta at han hadde solid sans og øye for kunst. I hvert fall sørget han for å ytterligere tilrettelegge kunstneriske aktiviteter for pasientene, og det ga en høy produksjon av interessant kunst.
-Det er mange å velge mellom, ta for eksempel Heinrich Nikes fra Gjessings periode. Hans produksjon er så omfattende og av varierte former, at det er umulig å ikke bli berørt av det som er bevart. Bli med så skal jeg vise eksempler, sier Maria Knutzen som leder for Dikemark psykiatriske sykehusmuseum. mens vi blir vist rundt i ulike rom hvor Nikes kunst dukker opp i mange uttrykksformer. Hun tror at Gjessing og Nikes hadde et vennskapelig forhold som ga mange samtaler om blant annet kunst.
Det er definitivt sjel til stede i denne bygningen. Fra tidlig av var det betalende pasienter som bodde her. Mellom linjene betød det at de stort sett var bemidlede, eller kom fra slike forhold. Det hersket nok triveligere omgivelser for disse, blant annet med en pen salong med staselige møbler som fortsatt er i bygget og sladrer om gammel storhet.
Forfallet øker tross fredning
De betalende pasientene hadde egne rom, men ikke alt var helt forutsigbart. Ta for eksempel en pasient som gikk under navnet Krøsus og hadde verksted i kjelleren. Han var svært produktiv innen ulike sjangere, deriblant lagde han også parfyme – ofte med temmelig uortodokse ingredienser. Han hadde tilhold på Dikemark helt frem til sin død 80-tallet.
Likevel, og dessverre. En fordums storhet for bygningsmassen ute på Dikemark er for lengst svunnen. Fra utsiden virker museumsbygget slitt med manglende vedlikehold, og det samme oppleves vel innenfor døren. Det har alle bygningene på Dikemark til felles. Det står i kontrast til at 36 bygninger ble fredet i 2012 på området.
Men i museumsbygget Bjørkeli er det stor aktivitet i forhold til de fleste andre byggene, som dessverre mest av alt står tomme og venter på en fremtid. Knutzen og kollegaene har arbeidet målbevisst med å samle kunst og øvrige minner fra Dikemarks historie og satt det system for å fungere som et museum i bygget.
Et stort puslespill
-Vi gjør stadige funn av både kunst og andre gjenstander. Alle vi som brenner for Bjørkelis fremtid er pensjonister og arbeider på frivillig basis. Med en uviss fremtid for hele området her – til tross for fredning – og bygget vi er i, blir det en ustabil situasjon som burde vært sikret med ansatte på heltid. Det gjenstår mye å nøste opp i, blant annet om menneskene bak kunsten. Der har vi sorte hull som krever mye tidskrevende research. Det er fordi vi når det gjelder opphavspersonene kun har deres navn, og ikke tilgang til opplysninger om deres kunst via deres journal. Dessuten mangler en del av verkene dokumentasjon som signatur, forklarer Knutzen.
Fortsatt uoppdaget kunst
Heldigvis er laboratoriet etter Gjessing svært komplett bevart. På grensen til utrolig når man får adgang til det foreløpig lukkede området. Igjen er vegger prydet med kunst fra pasienter, litt som om den omfattende produksjonen også krevde veggplass her. Uansett, her har de frivillige oppdaget enda mer kunst. Her er det som tiden har stått helt stille.
-Laboratoriet består av mange rom og utrolige mengder utstyr. Fordi det generelt er urørt siden Gjessings tid, har garderober, kott, skap og skuffer fått stå uutforsket under årene. Og her dukker det opp kunst som ikke har sett dagslys på evigheter. Hvis vi skal få oversikt over alt og satt det i system, trenger vi ressurser og en trygg fremtid, fortsetter Knutzen.
Samlingen av eldre gjenstander av øvrig karakter fra Dikemark, som museet oppbevarer, forbløffer. I tillegg til kunst ble svært mye av praktisk art lagd for hånd av dyktige pasienter. Knutzen tar oss videre gjennom etasjene i ulike avdelinger.
Mye mer enn kunst
Vi får se en stor mengde av fargefulle antrekk som er sydd her, og til vår forbløffelse er også stoffene produsert lokalt. Mengder av lokalt verktøy og redskaper for hushold er også utstilt. Det samme er utstyr som ble brukt i behandlingen av pasienter.
Samtidig er det noe trist over alt sammen. Samtlige rom vitner om et stort etterslep av vedlikehold. Belysningen kan beskrives som mangelfull og kald. Helheten er dunkel og tyngende, til tross for alt det fascinerende som er utstilt.
-Det er derfor vi håper på å få økt tilgangen på midler, og en forsikring om at bygget og samlingen kan utvikles og leve videre slik den fortjener. Slik situasjonen er nå, med oss som er her og er godt voksne, er vi svært opptatt av å sikre museets framtid når sykehusdriften nedlegges og området selges. Vi håper derfor på at en ny eier vil ta del i det viktige kulturoppdraget det er å sikre og videreutvikle museet, avslutter Knutzen.
Én kommentar
Meget interessant å lese. Har jobbet på Dikemark sykehus fra 1976 til 1988. Syntes det er så flott at ting blir bevart
for ettertiden. Jeg visste at det var et museum da jeg jobbet der.