Tekst: Solveig Hansen
Peter Olsen Ringeneie drepte sin kone da han ventet barn med en annen kvinne. Han ble bøddelens siste offer i Asker og Bærum.
Henrettelsen fant sted 22. oktober 1847.
“Vi hjalp ham knæle ned, og beundringsverdige Fatning! Han foldede sine hænder og løftede det blege Aasyn med klare Øine mod Himmelen og bad høit. Jeg hørte han anbefalede Jesus sin Sjæl. Man bandt ham et Tørklæde for Øinene. Det troer jeg neppe han blev seg bevidst. Han lagde sig ned med disse inderlige Ord: I Jesu Navn!”
Slik beskrev sogneprest Alexander Lange de siste øyeblikkene i Peter Olsen Ringeneies liv før skarpretter Samson Isbergs øks falt. Det var Isbergs tredje av i alt 15 henrettelser.
Ringeneie var 27 år da han ble henrettet ved halshugging for å ha drept sin kone. Motivet var at han hadde møtt en annen kvinne som han heller ville leve sammen med, og som han ventet barn med. Hun ble dømt som medskyldig og sonet 20 år på Tukthuset i Christiania.
Sogneprest Lange var sjelesørger for Ringeneie og var den som fikk ham til å tilstå ugjerningen.
Stein Ryan, med lang fartstid som politimann i Sandvika, forteller historien om Peter Olsen Ringeneie i sin bok “Hustrudrapet i Risfjellkastet”. Den er igjen inspirert av Alexander Langes bok “Om Peter Olsen Ringeneie, hans Beredelse til Døden og hans Henrettelse”.
Fra husmann til hustrumorder
Peter Olsen ble født på Kjørbo i 1820 og vokste opp på plassen Kleven under Billingstad gård i Asker. 24 år gammel giftet han seg med Anne Larsdatter Jammerdal, og de fikk sønnen Olavus.
Økonomien tillot ikke at de stiftet bo med det samme. Han tok derfor tjeneste på Ringen (Ringi) gård mens hun arbeidet på Jongsåsen. Senere flyttet de sammen på Haugsvollen, en husmannsplass under Ringen gård. Peter tok etternavnet Ringeneie.
Mens han fortsatt var i tjeneste på Ringen gård, innledet Peter et forhold til tjenestepiken Birgitte Aslesdatter. Under rettssaken etter drapet på kona impliserte han henne og forklarte at hun hadde forledet ham. “Vi får nok se å få pillet livet av hu Anne”, skal Birgitte ha sagt.
Peter skal ha uttrykt ønske om skilsmisse, men fordi det ikke nødvendigvis ville gi ham rett til å gifte seg med Birgitte, sto valget mellom gift og mordvåpen.
Han valgte det sistnevnte.
Tidlig mandag morgen 23. november 1846 bega ekteparet Ringeneie seg av sted. Han med en øks på nakken, angivelig for å hugge vinterved. Hun for å besøke sønnen, som befant seg hos foreldrene på Jammerdal.
De gikk og snakket sammen om likegyldige ting. Så slo han henne kraftig i hodet med øksen. Hun sank sammen med ordene “I Jesu navn nu da”, og han slo henne en gang til.
Peter fortsatte å samle ved og kom hjem til Haugsvollen om ettermiddagen. Deretter dro han videre til Ringen gård, der han ble noen dager. Tilbake på Haugsvollen agerte han forundret over at Anne ikke hadde returnert. Han sendte bud til Jammerdal for å spørre om hun fortsatt var der.
Annes kropp ble raskt funnet i en bratt skrent – i dag kalt Peterskleiva. Det ble fastslått at hun døde som følge av fall, og man begynte å forberede begravelsen.
I dagene som fulgte, begynte det imidlertid å versere rykter om at Peter hadde vært hard mot kona og forårsaket dødsfallet. Liket ble brakt til Christiania for nærmere undersøkelse, der man kom fram til at hun antakelig var blitt slått i hjel med Peters øks.
Peter ble satt i lensmansarresten 13. desember.
“Havde Du Øxe med?”
Sogneprest Lange, som etter dødsfallet hadde tilkalt Peter for en lengre samtale, fattet mistanke til ham og oppsøkte fangen i arresten for om mulig å få sannheten ut av ham.
Peter forholdt seg rolig, men da presten plutselig spurte “Havde Du Øxe med?”, ble han famlende og forvirret.
Lange brukte deretter historien om Kain og Abel for å appellere til Peters samvittighet. Han sammenlignet Peter med brodermorderen Kain og sa at han ikke ville finne fred, verken natt eller dag, før han hadde tilstått udåden. “Du har myrdet din uskyldige hustru, og hennes blod roper om hevn over deg.”
Peter lot seg påvirke og kom med en uforbeholden tilståelse overfor lensmannen. Senere tilsto han også i retten.
Lange fortsatte sin oppgave som sjelesørger. Håpet var omvendelse og forberedelse for det som skulle komme.
Dødsdommen
Etter at saken mot Peter Olsen Ringeneie hadde vært behandlet i tre rettsinstanser, avsa Høyesterett den endelige dommen 3. juni 1847. Han ble dømt “at have sit Liv forbrudt”. Ved kongelig resolusjon av 19. august ble det besluttet at dødsdommen skulle fullbyrdes.
Det ble overlatt til Lange å forkynne resolusjonen for Peter. Fra da av var han ikledt prestekjole når han besøkte den dødsdømte, som for å understreke at han forberedte ham på døden.
Så kom beskjeden. Henrettelsesdatoen var satt til fredag 22. oktober.
Lange meddelte Peter beslutningen med noe skjelvende stemme: “Nu vel, saa vil jeg sige dig, at din Død er bestemt til Fredag Formiddag kl. 11.”
Peter tok meddelelsen med stor ro. Sammen gikk de gjennom hva som skulle skje på henrettelsesdagen.
Publikumsadgang påkrevd
Som rettersted ble “Mikkels løkke” ved Jongsåsen valgt. Stedet er oppkalt etter en forbryter som ble henrettet her, og ligger omtrent der Damveien går i dag. Tilfeldighetene ville at Peter endte sitt liv like ved stedet der Anne hadde jobbet og født deres sønn, Olavus.
Man vurderte ni steder for henrettelsen, blant annet nåværende Kadettangen. Bare to grunneiere sa ja. En av dem var en “yderst fornullet” fisker som tilbød seg å leie ut hagen til formålet. Det resulterte i et protestbrev til Amtmannen fra beboerne i Sandvika, som foreslo Mikkels løkke i stedet.
Løkken tilfredsstilte kravet fra fogden om at publikum måtte kunne “overvære og iagttage Executionen”.
Dagen før henrettelsen kunne man lese følgende notis i Morgenbladet: “Husmand Peter Olsen Ringeneie af Asker, der i fjor dræbte sin kone, skal henrettes fredagen den 22de kl. 11 Formiddag på Jongsaasen ved Sandviken.”
En folkeforlystelse?
Det var folksomt i Sandvika 22. oktober 1847. Ved skafottet var det så tettpakket med skuelystne til den makabre forestillingen at vognen som fraktet fangen, ledsaget av blant andre Alexander Lange, hadde problemer med å komme seg det siste stykket fram.
Peter selv hadde stått ferdig påkledd da Lange og hans følge kom for å hente ham. Underveis trøstet de ham med bibelord og salmevers, og han sto fast og rolig med blottet hode mens fogden leste dommen. Deretter tok Lange imot en syndsbekjennelse fra ham.
Lange henvendte seg så til folkemengden og holdt en lengre preken om Peters forspilte liv, men også om hans oppriktige anger. Kanskje benyttet han anledningen til å tale til mindre ivrige kirkegjengere.
Så var det slutt for Peter.
“Skrækkelige Øieblikk! man rettede paa hans Hoved, nedbredtede hans Halskrave, lagde hans Hænder paa hans Rygg, og han laae stille som et Lam. Vi kastede os imidlertid ned ved Bedeskamlerne og begynte høit at læse ‘Fader vor’ – jeg saae intet tydeligt, jeg saae ingen Menneskearm, men jeg skimtede et bredt, blankt Staal, som hævede sig langsomt. I det jeg havde udsagt Ordene: ‘Forlad os vor Skyld, som vi forlade vore Skyldnere’ faldt Staalet med en overordentlig Kraft og Sikkerhed.”
Lange beskrev også et “afskyelig Syn udenfor Skafottet”. Stein Ryan mener at presten trolig siktet til at noen blant tilskuerne hadde med seg kopper og løp fram til skafottet for å samle opp “helsebringende” blod fra den henrettede.
Dypt rystet skyndte Lange seg derfra.
Peter ble begravd i kristen jord bak Tanum kirke. Dette var tillatt, ifølge den nye kriminalloven som trådte i kraft i 1842. Før den tid ble forbrytere gravlagt utenfor kirkegården.
Peters to sønner, Olavus og Asle Martin, vokste opp hos besteforeldrene. Olavus ble inngiftet i en bondeslekt i Lommedalen, mens Asle Martin trolig tok med familien og utvandret til Amerika. Stein Ryan antyder at moren Birgitte ble med. Hun ble løslatt i 1867, etter å ha fått avslag på tre søknader om benådning.
Den siste henrettelsen i Norge i fredstid fant sted i 1876. Sivil dødsstraff ble avskaffet her i landet i 1902.